Erfaringene setter seg i tarmen – men kan omskrives i hjernen

Denne artikkelen er hentet fra Fordøyelsen – Tidsskrift for Mage-tarmforbundet, nr. 3 2026. Tekst: Mari Rosman.

Cecilias kosthold var drevet av smerter, diagnoser og en stadig økende frykt for mat. Så forsto hun at kroppen ikke reagerer på hva vi spiser – men på hva nervesystemet har lært seg å frykte. Nevroplastisk tenkning utfordrer den tradisjonelle forståelsen av mage- og tarmplager og peker på hvordan samspillet mellom hjernen og tarmen både kan skape og endre symptombildet.

Cecilia Småvik levde på biff. Ikke fordi hun elsket kjøtt, men fordi det til slutt var den eneste matvaren hun våget å spise.

Etter mange år med irritabel tarmsyndrom (IBS) og utallige dietter ble hun diagnostisert med mastcelleaktiveringssyndrom (MCAS). Det førte til enda flere matrestriksjoner. Til slutt satt hun igjen med fem trygge alternativer. Og så bare ett: biff.

– Det har vært som å være i et fengsel, forteller Cecilia.

Frykten for mat ble altoppslukende. Hun turte ikke spise det andre hadde laget. Hun fryktet hvordan maten var lagret og tilberedt – hva den kunne gjøre med kroppen. Hun hadde mareritt. Gruet seg til reiser. Sosiale situasjoner ble en belastning.

Traff noe i meg

Vendepunktet kom ikke med en ny diett, men med en idé.

I en podcast med lege Laila Five hørte hun for første gang om nevroplastisitet. En behandlingsform som ser på sammenhengen mellom hjernen og kroppen. Noe resonnerte umiddelbart.

– Det var bare et eller annet som traff skikkelig inni meg, sier hun.

Hun begynte å lese forskningsrapporter og kom over en setning som skulle få stor betydning: Én av ti opplever bedring bare ved å høre om nevroplastisk trening.

For noen er det nok å forstå. Å få en ny forklaringsmodell på plagene. Hun var en av dem. Likevel var det ikke før hun fikk et konkret mål at endringen kom for fullt.

En invitasjon til Afrika ble det hun selv beskriver som en «bootcamp». To måneder før avreise bestemte hun seg: Kostholdet måtte utvides.

– Jeg måtte finne noe mat å spise i Afrika, sier hun.

Hver dag introduserte hun nye ingredienser. Hun var redd for hva de kunne gjøre med kroppen hennes, men trente aktivt på å roe seg ned:

– Dette går fint. Dette klarer vi. Hvis ikke, så går det over.

Setningene hadde hun lært gjennom et kurs i nevroplastisitet. Der hadde hun jobbet med å omprogrammere hjernen. I stedet for å tenke på hva som kunne gjøre henne dårlig, visualiserte hun at det gikk bra.

Noen ganger kom symptomene. Migrene. Utmattelse. Ubehag. Men hun tolket det annerledes enn før. Ikke nødvendigvis som tegn på fare.

Hun fortsatte å prøve, og gradvis skjedde det noe. Matvarer som tidligere var klassifisert som farlige, ble nøytrale.

Så trygg

I dag opplever hun at hun tåler det aller meste – inkludert mat hun tidligere hadde eliminert, som melk og gluten.

Når kroppen reagerer, er det naturlig å forsøke å finne kontroll. Men hva skjer når jakten på kontroll blir en ny kilde til stress? Laila Five jobber nettopp med dette: hvordan kroppen kan lære seg symptomer – og hvordan den kan lære dem av igjen.

Oppstår i nervene

– Nevroplastisitet handler om at hjernen og nervesystemet vårt hele tiden er i endring, sier spesialist i allmennmedisin og lege i spesialisering i psykiatri, Laila Five.

Hun peker på at kroppen formes av erfaringer, belastninger og reaksjonsmønstre over tid, og mener at dette også gjelder for hvordan vi opplever symptomer.

– Når vi snakker om nevroplastiske lidelser, mener vi tilstander der symptomer oppstår eller opprettholdes på grunn av endringer i nervesystemet, forklarer hun.

Innenfor mage- og tarmfeltet har denne forståelsen fått økende oppmerksomhet de siste årene.

Five forteller at IBS i dag ikke blir sett på først og fremst som en ren tarmlidelse, men som en forstyrrelse i kommunikasjonen mellom hjerne og tarm.

Det betyr ikke at symptomene er mindre reelle. Tvert imot.

– Dette er 100 prosent fysiologiske reaksjoner. Det er ikke innbilning. Men årsaksbildet er mer sammensatt enn man tidligere har trodd, sier Five.

Blir overfølsom

For å forstå sammenhengen, må man se på hvordan kroppen reagerer på stress. Når vi er i kamp, flukt eller frys, prioriterer hjernen overlevelse og velger bort fordøyelsen. Den reduserer blant annet blodtilførselen til tarmen, påvirker hormonutskillelsen og endrer tarmens bevegelser.

Dette kan føre til både diaré og forstoppelse, men også smerter, oppblåsthet og ubehag, sier Five.

Over tid kan denne tilstanden bli mer eller mindre permanent – også etter at den opprinnelige belastningen er over. Kroppen henger på en måte igjen i en stressrespons.

Samtidig kan nervesystemet utvikle en økt følsomhet.

– Tarmen kan bli overfølsom, det vi også kaller økt visceral sensitivitet, og begynne å reagere på helt vanlige ting, sier Five.

Det kan være ting som luft i magen eller at den fylles opp etter et måltid.

– Man får en slags hypersensitivitet, forklarer hun.

Dette er en av grunnene til at mange opplever at stadig flere matvarer gir symptomer. I kjernen av nevroplastisitet ligger ideen om at kroppen lærer av erfaring. Hvis du gjentatte ganger opplever smerte etter å ha spist en bestemt matvare, vil hjernen etter hvert forvente at dette skjer. Reaksjonen kan bli automatisk.

– Erfaringen blir en slags lært respons. Spiser du dette, får du vondt, sier Five.

Problemet er at dette mønstret kan vedlikeholdes – selv om den opprinnelige årsaken ikke lenger er til stede. Dette kan bidra til en ond sirkel.

Skjønte det

Det var denne forståelsen som traff Cecilia. Etter å ha hørt om nevroplastisitet begynte hun å se symptomene sine i et nytt lys. Etter å ha fullført kurset Friskere Liv del 1, ble hun raskt bedre fra både migrene og utmattelse. Likevel satt frykten rundt matvarer igjen.

Kurset rettet seg ikke spesifikt mot mageplager, men mot hvordan hun kunne påvirke nervesystemet.

– Vi jobber med hvordan vi snakker til oss selv, hvordan vi kan trygge kroppen, og hvordan vi kan flytte fokus fra symptomer til liv, forklarer Five, som har utformet kurset som en manual.

I tillegg til bevisst selvsnakk, inkluderer metodene pusteøvelser og avspenning, mindfulness, visualisering og gradvis eksponering for det som tidligere har gitt symptomer. Målet er å endre den automatiske responsen i nervesystemet.

Er ikke psykisk

Begrepet nevroplastisitet kan feiltolkes i ulike retninger, ofte som en psykisk årsak til plagene.

Mange opplever det som provoserende å få høre at symptomer kan ha en sammenheng med hjernen. Det kan tolkes som at plagene «sitter i hodet».

Five forstår at dette kan oppleves slik, men avviser at det handler om innbilning.

– Det handler om fysiologi. Hjernen er en del av kroppen, og den påvirker alt fra blodstrøm til immunrespons, sier hun.

Five beskriver nevroplastisitet som en annen inngangsport til behandling, ikke en erstatning for medisinsk kunnskap.

For personer med inflammatorisk tarmsykdom (IBD) er situasjonen annerledes. IBD regnes ikke som en nevroplastisk lidelse.

– IBD er en fysisk sykdom med betennelse i tarmen, og den krever ofte medisinsk behandling, understreker Five.

Likevel kan nevroplastisk arbeid være et supplement. Stressreduksjon og regulering av nervesystemet kan være med på å dempe inflammasjonen, redusere risikoen for oppbluss og være en hjelp for å håndtere symptomene.

– Mange med IBD opplever symptomer selv i perioder med remisjon. Da kan det være relevant å se på hvordan nervesystemet bidrar, sier Five.

Også andre magetarm-tilstander faller utenfor nevroplastiske teorier.

– Ekte matallergier, cøliaki og genetisk laktoseintoleranse er medisinske tilstander som ikke kan trenes bort, sier Five.

Det er heller ikke så lurt å trene nevroplastisk ved alvorlige akutte tilstander.

– Hvis man er svært syk eller overveldet av symptomer, er det ofte ikke riktig tidspunkt å starte på, legger hun til.

Ble frisk nok

Metoden krever egeninnsats og en viss tilgang på ressurser.

– Det er ikke for alle.

Samtidig gir Five en viktig definisjon på hva det vil si å kalle seg frisk. For henne er det ikke det samme som å være symptomfri.

– Hvis man har fått en kommunikasjonskanal hvor for eksempel tarmen er det første som reagerer når du er i stress, så vil kroppen sannsynligvis fortsette å bruke den kommunikasjonskanalen. Slike beskjeder skal man jo ha, det er veldig viktig. Målet er at symptomene ikke lenger styrer livet ditt, sier hun.

For mange kan dette være en realistisk og mer frigjørende målsetting.

For Cecilia ble møtet med nevroplastisitet starten på en endring. Hun begynte å forstå hvordan kroppen og hjernen snakket sammen, og ble aktivt med i dialogen. I dag beskriver hun seg selv som «ganske helbredet».

Tilbake fra Afrika får vi en oppdatering fra Cecilia:

– Jeg har blitt helt frisk og tåler alt. Har spist helt fritt på turen og ikke fått noen som helst reaksjoner.

Les artikkelen slik den sto på trykk: Last ned PDF fra Fordøyelsen nr. 3 2026